dom32

Law

Dad (Pappa) Watch

Judgment " handed down " on a DAD by
His Honor Sorenskriver Magnus Matningsdal Prof. II dr. jur
17 th. June 1993.

R e t t s b o k for Jæren Herredsrett

The Principle of Irrationality : (file updated 21\03\99- The Bryne Judgment should be adopted as this Principle in Norway.)
( - with GW-G modifications in Italics per Nov 1996 , UK Case-Law)
" Nobody with the minimum of acumen, being sober of mind, nor any other comparable person or body taking all factors into account and applying their mind, and jurisprudence, to the problem, would have arrived at such and unreasonable judgment".

(Associated Provincial Picture Houses Ltd v. Wednesbury Corporation [1948] 1 King's Bench Reports 223 (the so-called "Wednesbury principles" of reasonableness)

År 1993 den 17. juni ble rett satt på sorenskriverkontoret i Time rådhus, Bryne.

Dommer: Kst. sorenskriver Magnus Matningsdal. Before you close please see THIS . Thank you.

Sak nr. 657/92 A.

Saksøker: MOR
Prosessfullmektig: Adv. Frode Folkestad, 4000 Stavanger.

Saksøkt: Gordon Wynn-Green
Prosessfullmektig: Adv. Trygve Undem, 4000 Stavanger.

Saken gjelder: Separasjon m.v.

Det ble avsagt slik

d o m:

FAR f. 06. 08. 41 og MOR f . 11. 06. 53, inngikk ekteskap 20. 11. 85. Ekteparet har to barn, DATTER 1 f. 24. 05. 86 og DATTER 2 f. 19. 08. 87.

Ved stevning av 07. 12. 92 har MOR v/adv. Folkestad begjært separasjon m.v. fra FAR. FAR tok til gjenmæle v/adv. Trygve Undem og begjærte opprinnelig saken avvist.

Ved Jæren herredsretts beslutning av 03. 02. 93 ble det bestemt at saken skulle fremmes. På bakgrunn av forhandlingene i rettsmøte samme dag ble partene ved Jæren herredsretts dom av 04. 02. 93 separert. Videre ble det i rettsmøtet 03. 02. 93 inngått rettsforlik om at MOR skulle ha den daglige omsorg for fellesbarna. I samme rettsmøte ble det inngått midlertidig avtale om samvær.

Under den videre saksforberedelsen har Psykolog Jon Wormnes vært oppnevnt som sakkyndig for å utrede samværsspørsmålet. Hovedforhandling ble avholdt

side 2.

14. juni 1993. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. Dessuten Psykolog Jon Wormnes til stede. Da det viste seg at det ikke var mulig å oppnå noe rettsforlik mellom partene, gikk saken over til domsforhandling.

Saksøkeren, MOR, har i korte trekk anført:

Ved avgjørelsen av foreldreansvaret skal retten etter barneloven. § 34 tredje ledd legge avgjørende vekt på hva som er " best for barnet ". Det anføres at det beste for barna vil være at hun får foreldreansvaret alene. Samtidig innrømmes det at i de senere års rettspraksis har det vært en utvikling i retning av at foreldrene normalt har felles foreldreansvar. Hensynet bak felles foreldreansvar er imidlertid at foreldrene kan samarbeide. I dette tilfellet er partene grunnleggende uenige og har store problemer med å samarbeide. Felles foreldreansvar vil derfor lett kunne føre til en aksentuering av konflikten. Videre er det vist til den sakkyndiges standpunkt om at hun bør ha foreldreansvaret alene.

Også med hensyn til samværsrett følger det av barneloven. § 44 tredje ledd at avgjørelsen først og fremst skal rette seg etter det som er " best for barnet ". I denne sammenheng er det for det første vist til den sakkyndiges standpunkt mot slutten av hovedforhandlingen hvor den sakkyndige konkluderte med at samværsretten i alle fall ikke bør være mer omfattende enn den har vært den siste tiden. Personlig er MOR sterkt i tvil om det bør tillates samvær i det hele, men overlater til retten å avgjøre dette. I alle fall bør samværet ikke overskride hva det har vært den siste tiden.

Med hensyn til den nærmere begrunnelse for at hun ikke er innstilt på noe omfattende samvær har hun stort sett vist til den sakkyndige utredningen. Dessuten er det vist til at den sakkyndige reverserte på sine konklusjoner etter å ha opplevd FARs opptreden i retten i forbindelse med drøftelsene av rettsforlik. Videre er det fortsatt et svært høyt konfliktnivå mellom foreldrene, og FAR mangler dessuten evnen til å forstå hvordan han påvirker omgivelsene.

Videre er det sterkt fremhevet at samværsretten skal begrunnes i hensynet til barna. De bør spares for mer konflikt, og det er i øyeblikket små utsikter til at konfliktnivået kan bli redusert. Det er også vist til at

side 3.

FAR har uttalt at han " lever fra dag til dag ". Dette innebærer at man ikke kan være sikker på om han fortsatt blir boende i Norge. Barna kan derfor bli utsatt for ytterligere uheldige opplevelser om han skulle gjøre alvor av å flytte til England.

Det er også vist til at hun hele tiden har vist positiv vilje til at barna skal ha samvær med FARen. Hans opptreden under rettsmøtet har imidlertid gjort henne betenkt.

Med hensyn til FARs påstand om at eiendelene er i sameie er det vist til at de har inngått ektepakt av 20. 11. 85 som viser at de har fullstendig særeie. I et vedlegg til ektepakten heter det:

"Undertegnede MOR, født 11. 06. 53 og FAR, født 06. 08. 41, som akter å inngå ekteskap, bestemmer herved at det som hver av ektefellene eier eller senere erhverver skal være dennes særeie. Vi er enige om at dette skal innebære at eiendommen i QQQQQQQQ med de til enhver tid påstående bygninger i nåværende og fremtidig stand, samt innboet skal være MORs særeie.
Ved den ene ektefelles død skal gjenlevende ektefelle ha rett til å sitte i uskiftet bo med den annen parts særeie. Særeiet skal likevel opprettholdes. Det som gjenlevende erverver skal være dennes særeie, og går følgelig ikke inn i uskifteboet."
Det har ikke kommet fram noe i retten som tilsier at denne ektepakten ikke fortsatt står ved lag.

MOR nedla slik påstand:

1. MOR gis alene foreldreansvaret for DATTER 2 og DATTER 1.

2. Det overlates til rettens skjønn å avgjøre om FAR skal ha samvær med fellesbarna og eventuelt omfanget av denne.

3. For øvrig frifinnes MOR.

4. FAR tilpliktes å erstatte MOR sakensomkostninger ."

Saksøkte, FAR har i korte trekk anført:

Han opplever saken og utviklingen som dramatisk. Den sakkyndige rapporten er noe vanskelig å forholde seg til da den ikke munner ut i konkrete anbefalinger,

side 4.

men spiller ballen tilbake til partene. Spørsmålet må imidlertid være hvilken løsningsmodell som anses som den beste for barna.

Med hensyn til spørsmålet om foreldreansvar vises det til at det i dag skal temmelig bastante forhold til for å velge annen løsning enn felles foreldreansvar. Det vises bl.a. til at felles foreldreansvar refererer seg til mer overordnete spørsmål slik at det er et temmelig begrenset behov for samarbeid. Dessuten kan den sakkyndiges uttalelse om at han ikke lenger ville gå inn for felles foreldreansvar oppfattes som en straffereaksjon pga. FARs synspunkter på et forlik.

I relasjon til samværsspørsmålet anføres det at man i den sakkyndige rapporten s. 20 tredje avsnitt finner en beskrivelse som gir klare indikasjoner på at barna har et positivt opplevelsesbilde av sin FAR. Dessuten har man solide holdepunkter i saken for sterk og uheldig påvirkning fra MORens side. Det er også trukket fram en rekke andre eksempler i rapporten på det samme.

Videre påpekes det at beskrivelsen i rapporten sier at det er MORens familie som forårsaker at man befinner seg på en " kamparena ". Han har vært gjennom en situasjon hvor han ikke ønsket separasjon. I denne situasjonen har han forsøkt å få til kommunikasjon for å få til samvær. Det var således han som tok initiativet til å gå til familierådgivning.

Videre har han vist til at han lojalt har rettet seg etter det forliket som ble inngått 03. 02. 93. Det er også grunn til å regne med at han lojalt vil etterleve den samværsordning som måtte bli fastsatt av retten.

Med hensyn til hva som vil være den beste løsningen for barna anføres det at den ikke nødvendigvis bør være godtatt av MORen. Hun har i det hele påvirket barna på en slik måte at det kunne ha fått konsekvenser for spørsmålet om daglig omsorg. Han har likevel valgt ikke å sette dette spørsmålet på spissen.

Videre er det vist til at man i saken har stått overfor valget mellom en samværsrett basert på en terapeutisk samarbeidsmodell og en samværsrett som er direkte fastsatt av retten. Det anføres at den første modellen kan gi

side 5

dårlige løsninger på bakgrunn av MORens bevisste manipulering for å unngå samvær. Videre er det stor mulighet for at hun ikke har skiftet holdning med hensyn til omfanget av samværet. Hun sitter dermed med muligheten for å hindre samvær.

Med hensyn til en samværsrett fastsatt av retten er det derimot vist til at erfaringene fra rettsforliket i vinter tilsier at denne modellen har de beste grunner for seg. Dessuten vil et samvær fastsatt av retten gi en god signaleffekt overfor besteforeldrene. Videre får barna mindre press etter denne modellen når den er fastsatt av retten.

FAR har videre på det mest bestemte tilbakevist at

han har gjort seg skyldig i incest e.l. overfor barna.

Videre er det vist til at det skal svært mye til for å nekte samvær, samt at problemer med samarbeidet ikke tilsier noen reduksjon.
For det tilfellet at retten skulle velge en overgangsordning bør man unngå en opptrapping hvor det er overlatt til foreldrene å fastsette opptrappingsgraden. I dette tilfellet har man dessuten allerede hatt en omfattende overgangsordning slik at det ikke er behov for noen lang opptrappingsperiode.
FAR nedla slik påstand:
Med hensyn til påstandens pkt. 2. 2 bemerkes at den refererer seg til et utkast til rettsforlik som ble utarbeidet av dommeren og hvor det het i pkt. 1 - 5:

side 6.
Retten bemerker:

Retten har oppnevnt Psykolog Jon Wormnes som sakkyndig i saken. I en sakkyndig erklæring dat. 31. 05. 93 konkluderer han slik:

Start Sakkyndig Del (Psyhco)

Take a quick look at this first

" IV. VURDERINGER.

Slik den sakkyndige ser det dreier denne saken seg hovedsaklig om feiltolking av samhandlingssignaler. Barna signaliserer både trivsel og mistrivsel fra samværene med Faren. Moren og Faren ser ut til å gripe fatt i hvert sitt av disse signal-settene, og tolker dem på vidt forskjellig måte. Dog virker FAR noe mer nyansert enn MOR i dette.

Partenes vanskeligheter henger klart sammen med oppfatningene de har av hverandre.
Vanskelighetene ser ut til å forsterkes av deltagelsen og engasjementet fra MORs foreldre.

Barna har sagt til sin MOR at de syns det er dümt å være hos FARen, at han er sint og at han tar dem på tissen og rump De har sagt til Faren at Moren har bedt dem holde tilbake informasjon, og ikke gir dem lov å ta med seg leker når de er hos ham. Begge de voksne uttrykker pa dette grunnlaget mistillit til hverandre. MOR får forsterket sin utrygghet om hva FARen kan finne på, sælig av voldsomheter. FAR får forsterket sine mistanker om hva MOR kan finne på i form av å "bruke" barna, og i form av sverting av ham. Gjennom barnas signaler berøres begge de voksnes personlighetsproblematik, de får problemer med å skille mellom egne og barnas behov.

Side 7.

Etter den sakkyndiges vurdering er dette saledes primært et samarbeidsproblem på voksen plan der barnas interesser er kommet bakgrunnen. Der er i kraftig strek tegnet et bilde av FAR som en impulsiv, seksualfiksert, lat og temperamentstyrt person. Der er tegnet et like tydelig av MOR som ondskapsfull og rammende. foreldrenes oppfatning av hverandre forsterkes ved deres tolking av barnas signaler. og nærer altsa egen utrygghet. MORs foreldre inntar ( rimeligvis ) klare standpunkt i favor av datteren. og bidrar til bildet som tegnes av FAR.

Partene har minimal direkte kontakt med hverandre DATTER 1 og DATTER 2. og i noen grad besteforeldrene, besørger kommunikasjonen. Siden besteforeldrene har sine standpunkt i denne saken. er MOR og FAR således avskåret fra et voksent korrektiv til barnas signaler. De ser ut til å være inne i en prosess der dette mønsteret bare forsterkes. Barnas signaler får derved stadig størrebetydning for samspillet og for de voksnes oppfatning av situasionen. Kommunkasjonen gir informasjon foreldrene i stadig større tydeligere grad bruker til sverting av hverandre, slik at kløften mellom dem stadig blir dypere og mer uforsonlig.

Dette er en særdeles uheldig situasjon for barna. De innehar en rolle der deres atferd og utsagn får meget stor betydning. De får en rolle som budbringere / løperjenter ( go-betweens ). Og de får en rolle der de på lengre sikt (med økende innsikt kan få alt for mye innflytelse og kontroll over samspillet foreldrene spiller med naværende mønster seg selv ut over sidelinjen.

Den sakkyndige har vurdert informasjonen om barnas situasjon mer inngående. De virker begge å være kvikke barn, uten påfallende trekk som trenger ytterligere nyansering i denne sammenheng. Foreldrene beskriver dem forholdsvis likt, pa en mate som tyder pa at begge har et våkent øye for dem og er oppmerksomme på deres situasjon, herunder også at nåværende situasjon virker vanskelig for dem. Men mens MOR oppfatter dette som om at de mistrives sammen med FARen uttrykker han at de presses pga. Morens påvirkning har på dem.

Under den sakkyndiges observasjon av samhandling har begge barna vist glede og trivsel i aktivitetene med både MOR og FAR. De forholdet seg til barna pa en mate kombinert av utfordring grensetesting og nærhet, både verbalt og non-verbalt. De virker robuste og selvsikre når de gjør det. Der er ingen tegn til at hans temperament og påståtte overgrep har hatt traumatisk effekt på dem. De virker ikke redd ham, og søker hans kontakt. De uttrykker også trivsel i hans nærhet, dog avhenger dette av aktivitetene de holder pa med. De virker kontaktsugne på en måte som står i kontrast til de tidvise negative utfallene mot ham.

Forholdet mellom DATTER 1 og DATTER 2 preges av at DATTER 1 er størst, og DATTER 2 har en tendens til å innordne seg hennes påfunn og initiativ. De ser ut til å leke godt sammen. og til å være nokså avhengige av hverandre, der det kan virke som om særlig DATTER 2 kan falle utenfor hvis DATTER 1 utøver aktiviteter DATTER 2 ikke har forutsetninger ( f.eks. motorsike og intellektuelle } for a delta i. Begge virker selvstendige i forholdet til voksne, men DATTER 1 virker her å utgjøre en klar støtte for DATTER 2. dvs. uten DATTER 1 ville DATTER 2 sannsynligvis vært mye mer avhengig av de voksne. Da barna i stor grad opptrer så samiet, er det således DATTER 1 som er mest tydelig. i kontakten med de voksne. Det er hun som finner pa aktiviteter, det er hun som utfordrer grenser, det er nun som blir lagt mest merke til, og det er hun som er fremtredende i konfliktsammenheng.

Dette punktet skal kommenteres nærmere. At barn får anledning til å uvikle egen individualitet identitet stir står sentralt i personlighetsutviklingen. Balansen mellom nærhet og distanse, tilknytning og løsrivelse i forholdet mellom barn og foreldre er viktig. foreldrenes styring av denne prosessen, som har forskjellig uttrykk på ulike alderstrinn, avgjør or hvordan barna som voksne oppfatter seg selv i forhold til resten av sin verden.

Overfor voksne har DATTER 1 en klart mer utfordrende og påståelig stil enn søsteren, og kan virke aggressvt selvhevdende av holdninger og standpunkt. Denne stilen virker i enkelte situasjoner konfliktgenererende, og krever en klarere grense-markering enn hva tilfellet er for DATTER 2, som virker mer reservert, rolig og tilbaketrukket. Med sin væremåte, der hun også åpent nærmet seg undertegnete med nokså kontroversielt stoff, virker særlig DATTER 1 overraskende robust sammenlignet med de voksnes beskrivelser av henne.

En del av DATTER 1s grensetesting virker også å ha en ertende undertone, en slags spillkvalitet Dette har gitt den sakkyndige grunn til å tro at DATTER 1s motiv i sin tilnærming til FARen kan være mer nyanserte enn hva man kan tro på bakgrunn av de voksnes beskrivelser.

I foreliggende situasjon vurderer den sakkyndige denne væremåten hos DATTER 1 som uttrykk for behov hos henne for å slippe dragninger fra de voksne, og i stedet få konsentrere seg om sin egen tilværelse. Den sakkyndige mener også at hun uttrykker behov for kontakt med FARen, men ikke finner å kunne gi dette for tydelig uttrykk innenfor de nåværende rammer. I forholdet til den mindre søsteren virker det som om DATTER 1 har påtatt seg, eller blitt seg pålagt, ansvaret for at de begge skal ha det best mulig. DATTER 1 har tatt på seg oppgaven å gå I bresjen for dem begge. Som på andre

Side 8

områder danner hennes mestring av denne "oppgaven" mønster for hvordan DATTER 2 forholder seg. Etter den sakkyndiges vurdering trenger DATTER 1 frigjøring fra denne rollen, og fra rollen som budbringer.

DATTER 2 fremstilles av begge foreldrene som engstelig og skremt i noen situasjoner hvilket bekreftes ved den sakkyndiges observasjoner. Men det er også viktig a huske pa at

hun er mindre enn søsteren, og klart mangler tilsvarende kompetanse som henne på flere områder, hvilket gjør det naturlig at hun er mer reservert og holder seg i bakgrunnen. Hun blir ved en del anledninger sammenlignet med DATTER 1, som pa sin side kan virke nokså fremmelig. Det er viktig, både i foreliggende situasjon, men særlig fremover. å være oppmerksom på DATTER 2s behov for utvikling på egne premisser, å unngå at hun forblir " i skyggen " av søsteren.

Hvordan møter foreldrene disse utspillene fra pikene ?. I svaret av dette spørsmålet er det viktig a huske at begge pikene uttykker signaler pa både naturlig trivsel og naturlig mistrivsel hos begge foreldrene. I samvær med FAR uttrykker imidlertid DATTER 1 sin mistrivsel klart mer autrert enn hos MOR, og utfordrer tidvis FARens grenser på en meget direkte, personlig måte. FARen reagerer i stor grad pa dette med ignorering, men ble tydelig såret. Unntaksvis stoppet han døtrene med irettesettelse. Han lot likevel barna nyte relativt stor frihet innenfor de grensene han satte opp. Han virket aldri provosert, bl sinne i slike situasjoner, men kunne tidvis ordlegge seg nokså skarpt. Derimot kunne han virke mer agitert pa en måte den sakkyndige tolket som engstelse. men som gjerne kan oppfattes som sinne, når han ble redd for dem, f.eks. i svømmebassenget eller i tratikken. Hans agiterthet forsvant da kontrollen var gjenopprettet. Men særlig DATTER 1 kunne reagere med mulking, utfordring og trass i slike situasjoner. Og hennes påfunn og aktiviteter hos tar virket mer ekstreme og aggressive enn hos MOR. Atferden hos MORen virket roligere, og grensemarkeringen virket mer subtil. Konfliktene ble generelt ikke så tydelige der.

Det er viktig at FAR er seg bevisst hvordan han oppfattes av andre mennesker. Den sakkyndige er ikke enig i MORs og hennes families fremstilling av ham, i det hans reaksjoner kan ses i lys av forhold som omtales nærmere i det følgende. Men han er en mann med sterke følelser, som ikke alltid klarer å styre dem sa godt. Etter hans og ekskonens beskrivelser a dømme, har forholdene i hjemmet vært vanskelig i lange hder, og med MORs foreldre tydelig til stede. Barna har merket " temperaturen " mellom foreldrene når Faren har vært til stede og når han vært fraværende. Hjemmeforholdene har gjørt FAR grundig frustrert, og han har taklet dette dårlig. Hovedkomponentene i det psykologiske forsvaret hans synes å ha vært unngåelse og tilbaketrekking. Frustrasjonen (og andre aggressjonspregete følelser} uttrykkes derved gjerne indirekte og inadekvat, som følge av hans passiv-aggressive stil, og bygger seg opp til et nivå som kan være vanskelig for ham å mestre, og dette tar tidvis svært sterke uttrykk pga. at han ikke oppnar tilstrekkelig distanse til problematikken pga. måten forsvaret fungerer på. Han føler gjerne han overmannes av følelser og trues av impulsgjennombrudd. særlig av bitre og depressive følelser, som utad gjerne viser seg som agitasjon, uro. aggresjon, apati og melankoli. Dette misforståes gjerne av omgivelsene, som blir skremt. MOR og FAR har ikke greid å kommunisere om dette. og for den sakkyndige ser dette ut bl å skyldes at MOR har vært meget redd. og at FAR ikke skjønner at han har gjort henne skremt. Tilsvarende gjør seg gjeldende i forholdet til barna. Han er ikke like agitert i deres nærvær, men de er små og således mindre robuste, og de ferdes til daglig i omgivelser der FARens væremåte tolkes og defineres ut fra MORens utrygghet, og således preger deres oppfatning av ham. MOR (og de andre voksne} bør således være seg meget bevisst hvordan de omtaler FARen i barnas nærvær. Måten barnas besteforeldre har blandet seg i dette på tyder både pa at også de kan ha blitt skremt, selv om de uttaler at de har opptrådt for å skjerme MOR og barna. men også at de ikke fullt ut har klart å opprettholde ønsket nøytralitet til konfliktens hovedaktører. At de har engasjert seg sa kraftig som de har antyder hvor intens denne konflikten har virket.

Den sakkyndige er også uenig i MORs (og foreldrenes) beskrivelse av at det er iboende, permanente personlighetsegenskaper som nå utløser disse følelsene hos FAR. I stedet virker ulike forestillinger om hvordan barna har det, og de etter hans mening urettferdige beskyldningene mot ham vel så viktige. Til det siste virker det for den sakkyndige rimelig at FAR reagerer, i det beskyldninger som de her fremsatte vanligvis rammer hardt; uavhengig av om der er reelt grunnlag for dem eller ikke. Når det gjelder hans uro for barnas trivsel virker også

side 9.

denne rimelig, i det han er svært opptatt av deres velbefinnende. I den forbindelse mener den sakkyndige det er svært uheldig at MOR mistolker FARs engasjement og følelser i denne forbindelse til å være rettet mot seg.

Den sakkyndiges uenignet i MORs beskrivelse av FAR illustreres også ved hans behov for tilstedeværelse av sin advokat under samtalene med undertegnete. Dette var uttrykk for utrygghet fra hans side, på grensen til redsel. med et svært høyt anspendthetsnivå, som han tidvis ikke greide å kontrollere fult ut og henger sammen med grad av egen innflytelse: Jo mer mottling som ikke lar seg fjerne/kontroliere. jo mer maktesløshet og utrygghet. Hans affekt uttrykker saledes utrygghet mer enn sinne. Det kan, som nevnt, ikke ses bort fra at i ekstremsituasjoner kan utryggheten et forsvar i aggressive former, men den sakkyndige kan ikke se at en slik situasjon foreligger nå, selv om FAR er kraftig provosert av utspillene som er rettet mot hans person.

I denne sammenheng skal også påpekes at barn vanligvis er svært opptatt av hvordan foreldrene har det. DATTER 1 og DATTER 2 har overværet konflikter mellom foreldrene. særlig DATTER 1. I nåværende situasjon registrerer de klart MORs utrygghet. Siden det er henne de bor hos og der knytter seg mye usikkerhet til FARens situasjon, vil de naturlig verne om sin egen trygghet ved å verne om MORen og hennes situasjon. Foreliggende data tyder på at de med DATTER 1 som målbærer kan være villige til å ofre FAR for a oppnå ro. Dette ma både MOR og FAR huske på.

Således blir det viktig for både MOR og FAR å være oppmerksom på hvilken situasjon DATTER 1 og DATTER 2 står i, og tolke deres atferd i lys av de forhold de påvirkes av. Dette gjør FAR til en viss grad allerede, men han bruker deres signaler til a attributer MOR negative egenskaper og saledes gi kommunikasjonen fra barna et fordreid innhold. Dette bør han avholde seg fra, særlig i lys av at han i andre sammenhenger tillegger MOR positive egenskaper i barneoppdragelsen som supplerer hans egne.

Så lenge disse to foreldrene, som nå, primært forholder seg til sine egne behov, slik at de kommuniserer så dårlig og overser barnas, vil smatter fungere dårlig, og barna vil føle seg presset. Det er således viktig at foreldrene lærer seg å kommunisere mer direkte med hverandre. Den sakkyndige anbefaler par-terapi med avgrenset må setning å få samværet til å fungere.

Mer direkte kommunikasjon mellom partene vil senke fustrasjonsnivået hos FAR. For ham er det i tillegg viktig å være oppmerksom på sine egne emosjonelle signaler, og økt innsikt hos ham vedr. dette vil senke utrygghetsnivået hos MOR. Bedre kommunikasjon vil avlaste pikene, både som budbringere, og ved at konfliktnivået senkes. De kan tørre a slappe mer av i foreldrenes nærvær.

To andre forhold skal omtales før konsekvensene for samvær tas opp, nemlig barnas forhold bl FARs manglende nærhet og hans forhold bl nakenhet.

FARs posisjon i familien FAR / MOR har vært preget av skjerming og isolasjon. Han er gjennom flere år skjøvet til siden av MOR og hennes foreldre. med barnas sikkerhet for øye. Videre har han vært fysisk fraværende i lange perioder i forbindelse med arbeid. Uten å ha klare data bl støtte, mener den sakkyndige at en slik familiekonstellasjon i en viss utstrekning må ha stått i veien for utvikling av harmoniske relasjoner mellom tar og barn. FAR føler seg klart tilsidesatt og er frustrert over det. Det har vært viktig for ham å synliggjøre seg selv overfor barna, men ser ikke ut of å ha lyktes sælig godt, hvilket har gitt næring bl frustrasjonen. I tillegg har han selv en oppvokst preget av et problemfyllt forhold bl nærhet / distanse til foreldrene.

Det er etter den sakkyndiges mening viktig at både MOR og FAR er bevisst at FAR i forholdet til pikene stiller med, "handicap" pga. disse forhold. Han har en del å ta igjen. For barn å ha et forhold til to foreldre er viktig pa mange mater, særlig ved rollene de har som modeller, men også ved sin forskjellighet, og

side 10.

i utviklingen av selvstendighet og identitet. Skal det lykkes for DATTER 1 og DATTER 2 å få et positivt FARs objekt kreves samarbeid mellom foreldrene. Den sakkyndige er redd pikene kan miste sin representasjon av FARen dersom ikke et samarbeid på disse premisser lykkes.

Det andre forholdet som skal omtales er FARs forhold til og oppfatning av nakenhet, som absolutt ser ut til a vaære forskjellig fra MORs ( og hennes families,. Påstandene som i denne forbindelse er fremsatt om Farens utspill mot pikene og mot MORs eldeste datter fra 1st ekteskap, er alvorlige. Etter den sakkyndiges kjennskap til lovverket er det snakk om overgrep. i hvert fall i ett tilfelle. Slikt kan få store konsekvenser, både for barna det gjelder. og for utøveren. Den sakkyndiges vurdering av de foreliggende signaler tyder imidlertid for det første Da at denne problematikken har en sekundær karakter for MOR sammenlignel med temperaments problematikken hvilket både hun og hennes nærmeste har uttrykt direkte. Indirekte kommer det frem ved at forholdene ikke er politianmeldt. og FAR får fortsatt ha barna hos seg. Videre er fremstillingen av de ulike overgrepssituasjonene svært uklare både fra de voksne og fra barna. som dessuten direkte har uttalt at de er instruert av Moren. Til sist skal påpekes at det ikke ble funnet nødvendig å omtale disse forholdene i saksdokumentene, hvor det for ovrig ble formidlet en positiv holdning fra MORs side til å komme frem til en samværsordning. Det ses ikke bort fra at de ulike holdningene til nakenhet kan ha påvirket de involvertes persepsjon og oppfatning i denne saken.

Mangelen på samarbeid i denne saken skyides i stor grad utrygghet. Det blir viktig at mistanker og uklarheter ikke blir opprettholdt på et urealistisk grunnlag og får prege saken over tid. Den sakkyndige mener der er svært stor uklarhet om disse forholdene, og at der er en viss sannsynlighet for at MORs fortolkning har antatt et mer dramatisk innhold enn realitetene, nemlig uenighet mht. nakenhet. skulle tilsi. Hvilket medfører at den sakkyndige i sine vurderinger kraftig har nedtonet betydningen av denne del av sakskomplekset. Skulle det imidlertid vise seg at disse forhold i fremtiden lar seg bevise stiller selvsagt saken seg annerledes. Slik denne del av sakskomplekset nå står er det uheldig at denne problematikken forblir uavklaret og får prege saken slik den gjør.

Men i lys av at ( særlig ) MOR reagerer på FARs holdninger bl nakenhet, blir det også i dette tilfellet viktig at de to er seg sine holdninger til hverandres signaler og oppfatninger bevisst, på samme måten som for temperaments problematikken.

Av dette fremgår at den sakkyndige ikke finner FAR uskikket til samvær, selv om det virker godtgort at hans væremåte kan være egnet til å gjøre omgivelsene urolige. De positive aspektene ved samværene gjør at DATTER 1 og DATTER 2 bør få tilgang på det positive som begge foreldrene kan gi dem. I tråd med dette vil det være i barnas interesse at forholdene legges til rette for at kontakten kan utvikles. Men skal samvær og kontaktutvikling ha noen hensikt er det ikke nok å bare fortsette dagens ordning. Både MOR og FAR må bidra til at andre kvaliteter kan tilføres, og relasjonen utvikles.

Samtlige voksne er meget opptatt av DATTER 1 og DATTER 2. både FAR. MOR, halvsøster og besteforeldre. Alle virker genuint opptatt av å ville det beste for dem. De voksne har mao. felles mål i så måte, men skiller seg altså vesentlig fra hverandre i synet på måten dette kan oppnås på. Noe av grunnen synes å være et for snevert perspektiv i forståelsen av deres situasjon og sin egen kommunikasjon. Det kan også være av betydning at MOR og FAR griper fatt i denne situasjonen pa et selvstendig grunnlag, slik at andre familiemedlemmer tvinges mer i bakgrunnen, og ikke forvirrer barna.

Når det gjelder utformingen av en samværsordning har MOR uttrykt at dagens ordning utgjør rammene for hva hun kan tenke seg. Hun mener barna foreløpig er for små til å bestemme selv i dette spørsmålet (likevel refererer hun delvis til deres utsagn som grunnlag for sin tilbakeholdenhet). Hun har ingen klare tanker om hvor store barna må være før de skal høres. Både MOR selv, hennes foreldre, hennes datter fra første ekteskap, og barna har med betydelig følelsesmessig engasjement gitt uttrykk for reservasjon vedr. FARs adgang til samvær. Det blir pa denne bakgrunn noe uklart for den sakkyndige hvordan MOR selv vunderer samværsspørsmalet. De tette relasjonenene i familien XXXXXX gjør at det ma stiles krav til MORs evne til å vurdere DATTER 1s og DATTER 2s beste på selvstendig grunnlag, uavhengig av hva de øvrige aktørene mener. Og det er nødvendig

side 11.

A ha helheten ved barnas situasjon for øye, slik at det ikke bare er deres verbale signaler som legges til grunn.

Den sakkyndige vurderer DATTER 1 og DATTER 2 såpass robuste at de er i stand til selv å formidle eventuelle behov FAR skjerming av seg selv. Til tross for det presenterte behovet for skjerming opprettholdes samværet og pikene formidler også dagens fra disse. Dagens situasjon virker altså ikke værre enn at samvær Kan opprettholdes. Pikenes evne til å tilkjennegi sin mistrivsel anses som en ressurs for dem. fordi de tydeliggjør mistrivselsfaktorene og derved gjør det mulig for de voksne å gjøre noe med dem. Hvis de voksne klarer a forholde seg til dette vil det bidra til hevelse av kvaliteten over barnas forbindelse med de voksne.

Dette betyr at barnas motstand mot samvær med Faren ikke skal neglisjeres. Motstanden er pikenes uttrykk for meningen de totalt sett har klart å skape seg av sin tilværelse. Påvirkningene fra begge foreldrene, og de andre som opptrer i dette samspillet. spiller inn her. Barnas holdning utgjør det tydeligste signalet de voksne har a rette seg etter, forutsatt at de voksne har barnas beste for øye, og klarer å se helheten i dette.

I praksis ma det imidlertid tas utgangspunkt i barnas situasjon som preges av to (2) foreldre med svære samarbeidsproblemer og nesten like store skylapper, og av en oppvekst hittil med uklart forhold til FARen. Konfliktene mellom foreldrene vanskeliggjør forholdet mellom FAR og barn ytterligere. Dertil er det MORen som har omsorgen for barna, og har ved det stor innflytejse over situasionen, hvilket også pålegger henne et betydelig ansvar.

Barna gir mengder av signaler om et ambivalent og uklart forhold til Faren, og deres og andres fremstilling forteller om en oppvekst med opphetet følelsesmessig klima, der ikke bare barna har reagert, men også de øvrige familiemedlemmene. Alle er utrygge, og slikt smitter. Barna har hatt små forutsetninger for å forstå dette, og de har hatt små forutsetninger for å få et korrektiv fra FARen i og med hans store fravær og tilbaketrukne stilling i familien. De har et uklart forhold til ham, slik at de ikke har noen 'ballast til å veie opp for den utrygghet de i dag føler og ser at andre har i forhold hl ham. Ambivalensen deres vurderes å henge sammen med de intense og motstridende inntrykk av FARen de bombarderes med.

For den sakkyndige er det naturlig å henvise også denne problemkonstellasjonen til FARs store fravær i for barna viktige perioder. Antagelig skyides dette at FAR ikke fullt ut har forstått betydningen av disse forholdene. Her henvises man til spekulasjon, men FARs egen oppvekst antyder at tilknytning mellom barn og foreldre, og kontinuitet i familiemedlemmenes tilstedeværelse for hverandre, er blitt nedprioritert, og saledes kan ha ført til en lite nyansert forståelse hos ham for disse forhold. Mellommenneskelige relasjoner vil derfor kunne falle vanskelig for FAR.

Med et slikt forhold mellom de voksne og mellom FAR og barn, vil det sette store krav til foreldrene å kompensere for 'manglene' i barnas oppvekstbetingelser. Konkret dreier dette seg om at det ideelt sett burde vært gjort noe for å oppveie FARs tilkortkomming på dette punkt, eller at han selv må ta konsekvensen av at forholdene nå en gang er slik Ingenting ser ut til å har vært gjort på dette området. Barnas signaler om vanskeligheter på dette punkt ma følgelig tas på alvor.

Etter den sakkyndiges vurdering trenger disse barna et bilde / oppfatning av FARen som de kan få lyst å knytte seg til. I praksis ma dette innebære at de positive elementene i relasjonen mellom dem må veie tyngre enn de negative (som alltid i større eller mindre grad vil være bl stede i et barn-foreldre forhold). Foruten FARs egen innsats ligger også i dette at foreldrene klarer å samarbeide. Begge foreldrene har således en oppgave her.

Moren har omsorgen for dem, hun har fulgt dem gjennom oppveksten hittil, og utgjør således det konstante voksenelementet i deres til tilværelse. For barna vil det være viktig at den ene forelderen de således har ivaretas. Med nåværende relasjoner opplever de den trygge foreldrefiguren truet, og det er naturlig hr dem å solidarisere seg med henne. Det er viktig at FAR forholde seg til dette , og tar deres opplevelse av situasjonen på alvor. Det blir viktig for ham å få til et ( minimum ) samarbeid med MOR, slik at barna føler seg trygge på at hun også har det bra. Økt samarbeidsevne mellom foreldrene bidrar således til trygghet hos barna også på disse premisser, og til å gjøre samværet med FAR lettere for dem.

side 12.

Hvordan kan dette ordnes i praksis?

Utfordringen ligger etter den sakkyndiges mening i utvikling av kommunikasjonsferdigheter mellom de voksne, og bedre forståelse av barnas situasjon. Klarer de voksne denne utfordringen kan samvær anbefales på barnas premisser. Uten forbedring av dagens situasjon vil den sakkyndige ikke anbefale samvær, fordi sjansene da vil være for store for at presset mot barna vedvarer. med mer vange utviklingsskader hos dem som resultat. Barnas signaler om sin situasjon må hele tiden være utslagsgivende for samværets kvalitet og omfang.

Konkret betyr dette at MOR må ta hensyn til FARs utgangspunkt for å kunne ha et forhold til barna sine, både sett i historisk perspektiv ved hans spesielle erFARinger fra sin egen bakgrunn, og mer aktuelt i lys av hans emosjonelle beredskap, og special stilling i familien den senere tid. Det ma tas hensyn til forskjellene som fins mellom foreldrene, og søkes å utnytte disse heller enn å la dem hemme. MOR virker a være den som har best fonutsetninger for forståelse av kontaktkvaliteter mellom barna og foreldre, og hun bør kunne vise forståelse for de vanskeligheter som kan oppstå for FAR og barna. FAR må pa sin side særlig ta hensyn til barnas forutsetninger, og til de signaler han selv sender ut. Han må lære seg å lese og forstå deres signaler bedre, for å oppveie for egne vanskeligheter pa dette området.

Disse kravene til en samværsordning betinger for det første at FAR og barna får mulighet til kvalitets samvær omkring realistiske og ,hverdagslige situasjoner. FAR må gjøre seg mer synlig for dem enn han har vært, i situasjoner som de kan kjenne igjen. Den sakkyndige har liten tro på noen langsiktig verdi av å "gå pa tivoli og spise is" hver gang. Samværene bør derfor inkludere vanlige gjøremål som husstell. matlaging og felles måltider, lekselesing intellektuelle aktiviteter, og pedagogiske aktiviteter, f.eks. spill, turer, leking, m.m. I dette blir det viktig med deltagelse i hverandres aktiviteter, slik at fellesskap stimuleres, og relasjonen utvikles.

For å lette foreldrenes kommunikasjon vil den sakkyndige anbefale at de to får minst mulig å krangle om. Den sakkyndige går derfor inn for at MORs, som den som har daglig omsorg, daglige retningslinjer for oppdragelse av barna legges grunn også for FAR, og at FAR lojalt innordner seg disse. Det blir særlig viktig at barna ikke opplever at han kritiserer Moren, eller setter dem opp mot henne. Klarer FAR dette antar den sakkyndige at gemyttene faller mer til ro, og konfliktnivået senkes. Dersom FAR ikke klarer dette anbefaler den sakkyndige at MOR tildeles foreldreretten alene, og at samværet begrenses sterkt.

Dette betyr ikke at FAR trenger å undertrykke sine særpreg og sine fortrinn i sin forhold bl barna. Men det betyr at han av hensyn n barna lojalt bøyer unna hvis det oppstår konflikt mellom hans egne og eks-konens direktiver overfor barna.

En silk ordning gir MOR stor innflytelse, både over barna og over FAR , som setter krav også til hennes lojalitet. Dette utgjør således en utfordring for begge parter. For FAR ved at han antagelig er nødt til å finne seg i at barna påvirkes pa måter han ikke alltid er enig i. For MOR ved at hun ma være seg sitt ansvar beviss. både overfor barna og overfor eks-mannen, jfr. over.

Klarer de voksne å etterleve ovennevnte prinsipper finner prinsipielt den sakkyndige å kunne gå inn for vanlig sarnværsrett, la dette være et mål foreldre og barn bør arbeide mot. Der må imidlertid knyttes betingelser til dette. For det første at barnas trivsel må ligge til grunn for rammene rundt samværene. I dag ligger ikke forholdene til rette for utøvelse av en silk ordning. Barnas signaler må bestemme omfang, utvikling og side progresjon. FAR bør derfor arbeide med samværenes kvalitet. Samværene må samtidig gis et slikt omfang at han og barna får anledning til meningsfull samhandling. For FAR vil det være viktig å arbeide for økning av barnas trivsel. og la eks-konen komme mer i bakgrunnen.

For det andre: Dersom foreldrene ikke klarer å bedre sin kommunikasjon, og der er en viss mulighet for det med disse antydete rammene, mener den sakkyndige at FARen vil vare stor for at presset barna lever under opprettholdes, en situasjon som anses særdeles uheldig for dem pa lengre sikt. Foreløpig vil de uheldige virkningene som presset har hatt kunne rettes opp. Jo lenger presset pa dem varer, jo større blir sannsynligheten for at utviklingen deres påvirkes negativt. Om

side 13

ikke foreldrene greier å forbedre sitt samarbeid innen relativt kort tid anbefaler den sakkyndige at samvær ikke bør finne sted. Dette ligger et betydelig press på MORs og FARs evne til å få barna til å trives enda bedre. å gjøre mer ut av de positive elementene som allerede finnes i samværene, og at det skjer relativt fort. MOR må pa sin side bidra til at han rimelig tid og anledning til å få dette til. Den sakkyndige anbefaler at høsten 1993 avsettes til formålet. Barnas verbale og non-verbale signaler vil være en god indikator på deres trivsel.

Dersom MOR og FAR trenger hjelp til dette anbefales at de kontakter barnevemet eller Familierådgivningskontoret i god tid.

Konkret anbefales på denne bakgrunn en samværsordning som tar utgangspunkt i dagens ordning, men med mulighet en for en forholdsvis rask utvidelse med en time pa kveldstid, først om lørdagen, senere når barna blir eldre, også søndag, slik at aktiviteter som barne-TV og lørdagssnop og kveldsmat kan legges inn i aktivitetsrepertoaret på naturlig måte. Barna skal ikke tvinges til overnatting før de selv vil, men foreldrene skal begge være våkne for muligheten når den byr seg. Foreldrene bør her kunne betrakte barna individuelt. og akseptere at den ene kan ha Iyst mens aen andre ikke vil. Når barn på denne maten blir fortrolige med overnatting kan ferier planlegges, i begrenset omfang innledningsvis.

Dersom FAR føler dette faller vanskelig, anbefaler den sakkyndige at han søker rådgivning hos relevant";.

V. KONKLUSJON, ANBEFALINGER.

1. Disse barna lider under foreldrenes konflikt, og dette forholdet bør bringes til opphør.

2. FAR vurderes skikket til å ha samvær med døtrene DATTER 1 og DATTER 2.

3. MOR må slutte å dirigere barna. og å tillegge FARen motiv det ikke er grunnlag for. Hun må pålegges bidra til å gjøre samværene lystbetonte for barna.

4. Barnas trivsel må være grunnlaget for samværet. og være retningsgivende for hvordan det skal utvides.

5. En forutsetning for å få dette til på en for barna gunstig måte er at foreldrene forbedrer sitt samarbeid om barna Rådgivning anbefales dersom partene får vanskeligheter med dette.

6. " Vanlig samværsrett " anbefales som et fremtidig mål, der barnas trivsel skal være den primære retningsgiver for utvidelisen og av praktiske grunner overlates MOR vurdering av dette. Det legges i denne forbindelse på henne å bearbeide egne holdninger til både barna og FAR, samtidig som FAR bearbeider sine emosjonelle signaler og sin lojalitet til barna ved å godta MORs styring i dette spørsmål. Samværsordningen fortsettes inntil videre som nå, dvs. annenhver lørdag og søndag mellom kl. 1000 og 1700, men utvides snarest mulig ".

Slutt Sakkyndig Del (Psyhco)

Forut for hovedforhandlingen hadde dommeren gjort begge prosessfullmektigene kjent med at han allerede innledningsvis under forhandlingene ville undersøke mulighetene for et rettsforlik i saken. Forhandlingene ble derfor innledet med en drøftelse om dette spørsmålet. Like før lunchpausen fremsatte dommeren et forslag til forlik som i grove trekk var i samvær med pkt. l - 5 i sitatet under FARs anførsler. Videre gav han uttrykk for at han i tillegg ville foreslå en intensjonsavtale om at partene på sikt skulle søke å oppnå vanlig samvær. Et sentralt ledd i dette var at de skulle forsøke å samarbeide bedre og herunder søke fakkyndig bistand -f.eks. fra et familierådgivningskontor. Det ble uttrykkelig presisert at det ikke ville bli foreslått tidfestet når overnatting eventuelt skulle

side 14.

skje. Videre ble det gitt uttrykkelig beskjed om at partene måtte ha et klart standpunkt etter lunch hvorvidt de ville akseptere den skissen som var fremsatt. Dersom de ikke ville akseptere den, ville man straks fortsette på ordinære forhandlinger i saken.

Etter lunch erklærte begge parter og deres prosessfullmektiger at de var innstilt på å godta skissen. Deretter ble det brukt ca. tre timer på å utarbeide detaljene i samværet, samtidig som Psykolog Wormnes hadde lengre samtaler med partene for å legge grunnlaget for et bedre samarbeid mellom dem.

Da forliket var skrevet ut, reiste imidlertid FAR innvendinger mot sentrale deler av det. Han hadde f.eks. vanskelig for å forstå hvorfor Moren skulle kunne reise på en fire ukers sommerferie med barna, og han kom også tilbake til at han hadde problemer med å forstå hvorfor man ikke kunne tidfeste tidspunktet for overnattingssamvær. Hans opptreden var i det hele slik at Psykolog Wormnes ba om å få et møte med dommeren på tomannshånd. Etter dette møtet erklærte den sakkyndige at han endret konklusjonen slik at pkt. 6 skulle gå ut. Videre skulle pkt. 5 annen setning lyde: " Den sakkyndige kan ikke se at forholdene ligger til rette for slikt samarbeid. "

Retten har funnet det riktig å gjøre rede for disse forhold da de har betydning for de spørsmål som skal behandles nedenfor.

Med hensyn til spørsmålet om foreldreansvar følger det av barnel. § 34 tredje ledd at avgjørelsen skal rette seg etter det som er "best for barnet". Den faktiske hovedregelen er at det fastsettes felles foreldreansvar. En forutsetning for felles foreldreansvar må imidlertid være at partene har en viss evne til å samarbeide om barna. I dette tilfellet har det kommet fram at konfliktnivået mellom foreldrene er svært høyt. Dessuten demonstrerte FAR under forhandlingene at han har liten evne til å samarbeide med MOR. Videre demonstrerte han at han har problemer med å leve opp til tidligere utsagn. Retten sikter i denne sammenheng til hva som er beskrevet foran med hensyn til forhandlingene om rettsforlik hvor f.eks. FAR under forhandlingene ikke kom med noen innsigelse mot at MOR skulle kunne reise på fire ukers sommerferie, samtidig som han protesterte heftig mot dette da forliket var

side 15.

skrevet ut. Dette etterlater et inntrykk av at det er vanskelig å vite hvor man har ham.

Pa bakgrunn av ovenstående har retten kommet til at det beste for barna vil være at MOR får foreldreansvaret alene.

På bakgrunn av den sakkyndige rapporten og de opplysninger som for øvrig ha, kommet fram i retten, f inner retten det klart at FAR ikke kan tilkjennes vanlig samværsrett. Dette gjelder uavhengig av om det er noe i påstandene om at han opptrer på en uheldig måte i forhold til dem med hensyn til fysisk berøring. Det avgjørende er at barna i dag har et klart standpunkt om at de ikke ønsker overnatting hos Faren. I følge den sakkyndige har de bl.a. kommet med svært sterke signaler med hensyn til å fornekte han farskap. De vil derfor oppfatte det som en provokasjon om de nå blir pålagt å overnatte hos ham. Dette vil utsette dem for et atskillig sterkere press i den vanskelige situasjonen de nå befinner seg i.

Retten vil videre understreke at den har inntrykk av at FAR ikke har helt sans for barnas interesser når han i dag forsøker å gjennomtvinge vanlig samværsrett. Hans anstrengelser i så måte etterlater et sterkt inntrykk av at ønsket er begrunnet i at dette vil være et middel til å renvaske ham fra påstandene om "tukling" med døtrene - påstander han har sterkt tilbakevist og opplever som dypt urettferdige. Dersom påstandene er uriktige, har retten full forståelse for at han opplever dem som urettferdige. Samtidig må han ha forståelse for at jentene pr. i dag ikke ønsker vanlig samvær med ham, og at de derfor ikke bør brukes som midler i kampen for å bli renvasket.

At FAR synes å være for mye opptatt av egne interesser illustreres også av hans holdning til å kjøre barna til og fra samværet. Han gav således uttrykk for at han syntes det var en belastning å måtte returnere dem lørdag ettermiddag for å hente dem igjen søndag morgen. I denne sammenheng vil retten bemerke at begge foreldrene bor i SSSSSS slik at kjøreavstanden ikke er særlig stor. Som et ledd i arbeidet med å bygge opp barnas tillit til ham, burde det derfor være en liten oppofrelse å kjøre dem ti1 og fra samvær.

Side 16.

Derimot er det et vanskelig spørsmål om FAR i det hele bør ha samvær, og i tilfelle hvor omfattende det skal være. På bakgrunn av opplysningene i saken har retten fått det inntrykk at jentene har positive opplevelser i samværet med FARen. Dette selv om de inn imellom kommer med sårende utsagn mot ham. I relasjon til disse skal FAR berømmes for at han har vist evne til å overhøre sårende bemerkninger om hans egen FARsrolle.

Til tross for at det er et vanskelig samarbeidsklima mellom foreldrene har retten etter dette tro på at et fortsatt begrenset samvær mellom FARen og barna kan virke positivt for dem. Retten har derfor kommet til at samværet ikke bør reduseres, men at det bør fortsette i samvær med hva som har vært praktisert de siste månedene. Slik situasjonen er i dag finner retten derimot ikke grunnlag for noen opptrapping.

Partene er enige om at spørsmålet om nedsettelse av oppfostringsbidraget kan avgjøres administrativt .

FAR har videre nedlagt påstand om at gjenstandene i ekteskapet eies i sameie. Under hovedforhandlingen ble det imidlertid ikke anført noe som helst i den sammenheng. Retten har forstått at dette skyldes at adv. Undem mener at dette kravet ikke skulle ha vært behandlet nå. I denne sammenheng vil retten for det første bemerke at det ikke er truffet noen avgjørelse av retten om å dele forhandlingene, jfr. tvml. § 150. Innkallingen til hovedforhandling gav heller ikke uttrykk for noen begrensning i så måte.

Videre vises det til at påstanden ble fremsatt allerede i prosesskriv av 27.01.93. I prosesskriv av 26. 03. 93 ba adv. Folkestad adv. Undem om å begrunne kravet nærmere, og adv. Undem ble gitt svarfrist til 23. 04. 93. Kravet ble gjentatt i prosesskriv av 19.04.93. Denne gang ble svarfrist satt til 05. 05. 93. Heller ikke dette prosesskrivet ble besvart fra adv. Undems side. Retten kan da ikke se at han har noe å beklage seg over når han har neglisjert provokasjoner fra motpartens side samt frister satt av retten.

Da det ikke er anført noe som helst som gir grunnlag for å underkjenne ektepakten, vil MOR etter dette bli frifunnet.

Med hensyn til saksomkostningene har retten vært noe i tvil om omkostningsspørsmålet reguleres av tvml. § 172 eller av § 174. MOR ha således fått fullt medhold for så vidt gjelder foreldreansvar og spørsmålet om ektepaktens gyldighet. Likedan har hun i realiteten fått medhold vedrørende spørsmålet om samvær ved at det ble presisert at påstanden kunne tolkes slik at hun maksimalt aksepterte en samværsordning som var i samsvar med den som har vært praktisert den siste tiden. Vurderingstemaet etter § 172 er imidlertid ikke om en part har vunnet en sak fullstendig, men om motparten har tapt den fullstendig. Da FAR har blitt tilkjent visst samvær, har han ikke lidd et fullstendig tap. Omkostningsspørsålet reguleres dermed av § 174, og retten har funnet det riktig å følge lovens hovedregel om at hver av partene bærer sine egne omkostninger.

D o m s s l u t n i n g:
Side 18

Dommen ble avsagt for lukkede dører. Bare dommeren var til stede.

Retten hevet

Magnus Matningsdal.

Kontakt oss. Gordon Wynn-Green Tele: 51-62 19 40.