KARL V (1500-58), sønn av Filip av Østerrike og Johanna, datter av Ferdinand den katolske. Karl vokste opp i Nederland. Han arvet 1506 Østerrike og Nederland etter faren, 1516 Spania og alle de spanske land i den nye og den gamle verden etter morfaren. Da den tyske keiser Maximilian døde, ble Karl 1519 valgt til tysk keiser i konkurranse med Frans I av Frankrike. Han var nå "keiseren i hvis rike solen aldri gikk ned"; men med landene hadde han også arvet alle de gamle stridsspørsmål som var knyttet til dem. Det var særlig motsetninger til Frankrike. Karl V så kirken som en samlende enhet i sitt store rike, men her kom den tyske reformasjonen i veien for ham, og han ble en ivrig motstander av den. Hans mål var å sikre sine land for seg og sin familie, og å knuse reformasjonen, men de to ting kom somme tider i strid med hverandre og hindret ham fra å føre en konsekverd politikk. Da han ble valgt til keiser, måtte han gi en håndfestning med løfte om ikke å gi riksembete til ikke-tyskere, og kurfyrstene fikk stor innflytelse. Alt 1521 overlot han Østerrike til sin bror Ferdinand; det la grunnen til oppdelingen av de habsburgske land til to riker. Etter riksdagen i Worms 1521 fordømte han Luther som kjetter; men Luthers lære bredte seg, og kirkestriden ble av de tyske fyrstene utnyttet til å styrke deres stilling i forhold til keiseren, utenrikspolitiske vanskeligheter gjorde at Karl V ikke kunne gripe inn. Han fikk krig med Frankrike 1521, den varte med mindre opphold og vekslende hell til 1544. Etter at han 1525 hadde fanget den franske konge og fått en fordelaktig fred, ble bl.a. paven redd for sin makt og gikk med i forbund mot Karl V. Dette førte til at Karl V 1527 lot sine tropper storme Roma og ta paven til fange. Etter ny fred 1529 ble Karl V kronet til keiser av paven 1530, den siste keiserkroning en pave foretok.

1521-43 var Karl V i krig med tyrkerne, som angrep Ungarn og Østerrike. De protestantiske fyrstene hadde 1531 stiftet det schmalkaldiske forbund til felles vern, og ca. 1540 var største delen av Karls og Ferdinands tyske riker protestantiske. I 1544 fikk så Karl V fred med Frankrike, og Frans I forpliktet seg til å være med på en krig mot protestantene. Det schmalkaldiske forbund begynte krigen, men Karl V slo hæren og fikk tatt begge lederne til fange (1546). Ved midten av århundret satte også motreformasjonen inn fra paven og jesuittene, men Karl V kom i et motsetningsforhold til paven, som var redd at keiseren skulle få for stor makt. De tyske fyrstene var også redd for keisermakten, og 1551 stiftet Sachsen, Hessen og Brandenburg et forbumd mot Karl V, de gjorde avtale med Frankrike, og da oppstanden kom, måtte både Karl V og Ferdinand rømme. Da franskmennene angrep riket, fikk han i stand en avtale i Passau 1552. Han ble bundet av krigen med Frankrike og overlot til Ferdinand å slutte religionsfrden i Augsburg 1555, som gav de tyske fyrstene rett til å velge trosform i sine land. Karl hadde alt før arbeidet for å få i sin sønn Filip valgt til tysk konge, men det møtte motstand fra Ferdinand. I 1554 overlot han Italia til Filip, 1555 Nederland og 1556 Spania. Da sa han også fra seg keiserdømmet til fordel for Ferdinand. Han bosatte seg ved klostret San Juste i Estremadura og levde i ro der. Han hadde vært påvirket av spansk tankegang og kjetterhat, men var ellers ikke knyttet til noen av sine land. I Tyskland følte Karl V seg fremmed, og han lærte aldri å snakke tysk. Han hadde syn for handels- og maktpolitiske interesser, men forstod ikke hvor sterke de nasjonale og religiøse kreftene var som hindret ensretting i riket. [Litt.: K. Brandi, "Kaiser Karl V" (2 bd., 1937-41)] [Aschehougs konversasjonsleksikon]