Riksdagen i Speyer i 1526 hadde gitt full religiøs frihet til hver stat inntil en alminnelig rådsforsamling kunne bli holdt.

Allerede i 1529 innkalte keiseren til ny riksdag i Speyer for å få kontroll over kjetteriet og den religiøse friheten statene hadde fått. Målet var, ved hjelp av fredelige midler, å få fyrstene til å ta avstand fra reformasjonen.

Dersom han ikke fikk til en avtale med fyrstene, hadde han planer om å gripe til våpen.

Selv om de katolske prestene forlangte at alle stater skulle underordne seg romerkirkens overherredømme, var de evangeliske statene slett ikke innstilt på å gi fra seg den religiøse friheten som ble lovfestet i Speyer i 1526.

Til slutt ble reformatorene stilt overfor et kompromissforslag:

• I de statene der reformasjon ikke var innført, skulle ediktet fra Worms håndheves strengt.
• I de statene der reformasjonen var innført, skulle det ikke innføres nye reformer.
• Den katolske messen skulle kunne feires fritt i alle stater.
• Det skulle ikke være lovlig for en romersk katolikk i noen stat å gå over til lutherdommen.

Representan-tene for fristatene og de evangeliske partiene kom sammen til rådslagning.

Forslaget ga religionsfrihet for de som allerede hadde tatt imot reformasjonen, men satte en stopper for at flere kunne gå over til den. Folk gjorde altså en forbrytelse dersom de leste i Bibelen uten å være lutheraner!

Etter rådslagningen ble representantene innkalt til riksdagen for å svare på om de godtok betingelsene i forslaget eller ei.

Kong Ferdinand representerte keiseren på riksdagen. Han avslo anmodningen om at saken måtte bli utsatt.

Under avstemningen viste det seg at nesten halvparten av representantene i riksdagen stemte imot forslaget. Selv om det var flertall for forslaget, prøvde kongen å overtale alle til å stemme for, men uten å lykkes.

Da erklærte kongen at det vedtatte forslaget ville bli keiserlig dekret. Dermed reiste han seg og gikk uten at reformatorene fikk tenke over saken eller svare.

De sende en deputasjon etter kongen for å få han til å komme tilbake, men fikk bare til svar at saken var avgjort.

Da kongen hadde avslått å ta hensyn til de reformerte fyrstene, bestemte de seg for å overse at kongen ikke var til stede, og likevel legge fram en protest for riksdagen.

I protesten erklærte de at de og undersåttene deres hverken ville godkjenne eller slutte seg til dekretet som var foreslått fordi det var i strid med Gud, med hans hellige Ord, og deres samvittighet og sjelens frelse.

Protesten hadde en lang begrunnelse og vakte både beundring og frykt i riksdagen.

Protesten berørte spesielt to forhold i trosanliggender:

• Ulovlige inngrep fra myndighetenes side.
• Kirkens vilkårlige autoritet.

Protestantene ville ikke bare ha rett til å tro og lyde Guds Ord, men også rett til å gi uttrykk for sin tro. Det var en protest mot religiøs intoleranse.

I 1530 innkalte keiser Karl V til riksdag i Augsburg for å få slutt på uenigheten mellom statene og på de øvrige urolighetene i Tyskland.

Keiseren skulle selv lede riksdagen. De protestantiske fyrstene ble også innkalt, men selv om det var risikabelt å dra dit, oppfordret Luther fyrstene til å møte fram.

Luther fikk ikke selv møte i riksdagen, men han var med dem til Coburg for å hjelpe fyrstene derfra.

De reformerte fyrsten hadde bestemt seg for å utarbeide en systematisk oppstilling over synspunktene sine og underbygge dem med henvisninger til Skriften. Dette fikk Luther, Melanchthon, og medarbeiderne deres i oppdrag å gjøre.

Konfesjonen - bekjennelsesskriftet - de lagde, ble godkjent og underskrevet av de protestantiske fyrstene.

Men protestantene hadde fått et bekjennelsesskrift som brukes i Den norske kirke den dag i dag.

De protestantiske fyrstene følte seg truet og ville slutte seg sammen i et forsvarsforbund. Men Luther var imot det for han hevdet at det eneste våpen som skulle brukes i denne kampen, var "Åndens sverd". Han var imot at det skulle ofres blod i krig. Den protestantiske tro kunne ikke forsvares med sverd, bare med Guds ord.

Likevel ble det dannet et forsvarsforbund under kurfyrstene av Sachsen og Hessen - Det schmalkaldiske forbund - for å forsvare reformasjonen.

Året etter ble det inngått en fredsavtale, og protestantene fikk en foreløpig rett til fri religionsutøvelse.