Robin

Alexander L. Kielland ble ansatt som redaktør av Stavanger Avis på nyåret i 1889. Som redaktør kom Alexander L. Kielland inn som en frisk bris, eller kanskje er ordet orkan mer dekkende. Hans engasjement i samfunnssaker var betydelig og han hengte ut både personer og institusjoner etter som det passet ham. Han ble etterhvert en samfunnsrefser i redaktørstolen på samme måte som han var i sine romaner og alltid rede til å forsvare de svake i samfunnet. Dette er i grunnen litt merkelig i.o.m. hans sosiale bakgrunn, men uansett motiv, så utførte han sin redaktørgjerning med stor og inderlig glød.

Stavanger var på denne tiden dominert av presten Lars Oftedal og Kielland skulle etterhvert gå til frontalangrep på denne mannen og hans virksomhet. Kielland var klar over Oftedals evne til å manipulere mennesker, en evne som Kielland mente at han brukte som et middel til å oppnå makt. Kanskje det lå et aldri så lite personlig motiv i Kiellands uvilje mot Lars Oftedal. Sistnevnte utmerket seg ikke særlig stort som politiker med unntak av da han talte mot diktergasjen til Kielland i 1885. Han var ikke alene om å gå imot gasjen, men hans innlegg var i de grader med på å påvirke avgjørelsen.

Imidlertid gikk ingen klar Kiellands angrep. Selv den gamle byfogd Christensen i Stavanger fikk sitt pass påskrevet da Kielland betegnet ham som en «famlende olding». Kielland var også ute etter andre av byens ledende menn, de som spilte Tordenskjold soldater. Kielland irriterte seg sterkt over dette og spurte etter ungdommen, hvor var de?

Kielland hilser den nye skoleloven velkommen, særlig fordi at den i praksis vil avskaffe konfirmasjonstvangen. Denne tvangen var han selv imot og brukte sin mening i "Gift" gjennom fru Løvdahls munn.

Han engasjerer seg også i byens kulturliv og blir ikke lite irritert da det er tale om å la Frelsesarmeen overta teaterbygningen. Musikklivet er han også opptatt av og skriver i en leder at det bør skaffes en fagmusiker til byen og regner opp de kvalifikasjoner han bør ha for å gjøre nytte for seg.

En av de viktigste sakene han tok opp var stemmeretten. Han rekker blikket mot arbeiderklassen og mener at det nå er på tide at også de får deltagelse i statens styre og stell. Mange stemmeberettige mente at arbeiderklassen ikke var modne for denslags ansvar, mens Kielland selvfølgelig hadde en helt annen oppfatning.Han mente at det ville være en ære for Stavanger og en vinning for saken, dersom Stavanger sendte den første arbeider til Stortinget.

Kielland oppmuntrer også til demonstrasjonstog 17. mai. Norge var den gang i union med Sverige, en union som Kielland tok meget sterkt avstand fra. Han var også meget aktiv med spydigheter om vårt felles kongehus. Kielland nærmest hatet Bernadottene, og brukte enhver anledning til å være vemmelig. Om dette går det mange historier. Av de mer lokale sakene er nok "Den kombinerede Indretning" best kjent blant lokalhistorisk interesserte stavangere. Kielland skrev om denne saken i "Stavanger Avis". Den kombinerede indretning var et merkverdig sted. Under samme tak fant man følgende tilbud: farlige løsgjengere, slosskjemper og alle typer tapere i samfunnet, gamle kvinner i det såkalte Spinnehuset, galne kjerringer, prostituerte, pleiepasienter med smittsom sykdom, galehus, foruten et kommunalt spisested.

(Det kan her nevnes at Stavangers mest kjente utflyttede kunstmaler, Peder Severin Krøyer ble født i disse lokaler. P.S. Krøyer er en av Danmarks største malere. Stavanger har nesten glemt denne enestående kunstneren).

Kielland ga i en serie artikler en hårreisende skildring av denne anstalten og krevet full gransking av forholdene. Saken var allerede hos Stavanger bystyre til behandling, men Kielland hadde ingen tro på at noe fornuftig ville bli gjort. Han bebreidet byen for at den så lenge hadde funnet seg i de kummerlige forhold og det misfoster som dette stedet var. Han påpeker at enkelte grupperinger i Stavanger var mer opptatt av hedningene i Afrika enn de som var nærmest. Den kombinerede indretning eller dollhuset som det også ble kaldt måtte bort og det bør komme en ny ledelse med nye ideer var Kiellands krav og byen må få et sykehus. Artiklene hadde sin virkning og uten tvil har de den største andel av æren for de reformer som senere ble gjennomført.

Ellers var Kielland opptatt av byens økonomiske liv og kommenterte banksammenbruddene i 1889 på en fin og skånsom måte. Han tok i samme anledning til orde for en ny bank og oppmuntret folk i byen til å kreve større andel i ledelsen av næringslivets "affærer" og ikke la seg dominere av kapitalistene.

Som nevnt var Kiellands interesseområder innen samfunnsdiskusjonen relatert til det meste. Det kan derfor være av interesse å ta med denne historien fra virkeligheten. En svenske var dømt til døden for drap i Stavanger og skulle etter vanlig skikk henrettes her. Kielland skriver ikke direkte mot dødsstraffen, men ber byen bli forskånet mot det makabre skuespill som følger en henrettelse.

Mange av hans artikler virker inspirerte og er en elegant stilkunst. Men, han ser at folk ikke er så interessert i hva han har på hjerte og dovner simpelthen vekk. Han gidder ikke lenger å engasjere seg i samfunnsspørsmål. Ved årsskiftet i 1889/1890 går han fra stillingen som redaktør i "Stavanger Avis".