Robin

Alexander L. Kielland hadde mange interesser; han var en dyktig tegner, spilte fløyte, var amatørarkeolog og samlet på pilespisser, og sist, men ikke minst, var han en meget dyktigfluefisker. Flere av disse interessene dyrket han på Aarre ( Orre ) i Klepp. Stedet elsket han inderlig og mange som idag vandrer langs den vakre Orrestranden forstår nok hvorfor.

På sine «eldre» dager, to år før han døde, skriver han fra Molde til sin venn og formynder, konsul Frederik Hansen, i Stavanger.: " - jeg er netop saa yndig drukken - som naar vi sidder efter Middagen ved Vinduet paa Aarre . . . Ak Lisa! min Barndoms Ven! . . . det gamle Jæren, som vi bar i Hjertet, det var Lisa-furet, veirbidt, flad og forsømt - det var et Blink i hendes Øine fra den gamle Tid, da hendes Moder Lisbeth kom klirrende med to Potter, naar vi skulde lægge os. Ak Froderich!". Brevet er skrevet kort etter at Kielland fikk vite at den samme Lisa var død, og det er en lei og disilliusjonert Kielland som skriver fra sitt inderste jeg i sorg.

Aarre eller Orre som det heter idag har bevart sine minner om Alexander L. Kielland, eller Alek, som de kalte ham der. Dagens eier av den gamle Aarre-gården, Leif Skadsem, (dattersønn av den ovenfornevnte Lisa ) og hans kone har utført et vellykket restaureringsarbeid i det huset hvor Alexander L. Kielland bodde under sine opphold.

Hvorfor skulle så nettopp Orre i Klepp bli det stedet hvor Kielland følte seg fri fra verdens problemer og hvor han samlet nye krefter?

Alexander L. Kiellands oldefar, konsul, hoffagent m.m. Gabriel Schanche Kielland, hadde lest sin Rousseou, og ville tilbake til «røttene» på landet. Valget ble det dengang så ensomme Orre. Deretter søkte barn, barnebarn og oldebarn til dette stedet hvor den enkelte hadde sine varmeste og beste barndomsminner fra.

Jæren er ikke like vakker for alle, men for de innvidde som er gitt denne gaven, er Jæren noe mektig, overveldende, nesten som en religion. Det er viddene, strendene, himmelen og lyset, alt i en kombinasjon, som er så spesielt. Selv idag er det mange malere som finner sin inspirasjon og motiver herfra. Kielland var selv en dyktig tegner og har i sin beretning om reisen i Middelhavet, illustrert med fine tegninger.

I Kiellands tid var det et rikt fiskeliv også i Orreelven, og ingen koste seg vel mer enn nettopp han, når han tok fram fluestangen for å møte kveldens laks eller ørret.

Han kjente hver stein i elven og lærte også opp sine to sønner til dette livet på samme måte som hans egen far hadde lært opp både Alexander og fetteren Andreas. Da hans lege forbød ham å fiske på grunn av sitt dårlige hjerte skriver han irritert "fiske vil jeg til Hjærte og Lever staar mig i Halsen". Han var mer enn glad i Orre, han elsket stedet og hadde vært der på ferie og andre sammenhenger fra han var liten gutt.

Folkene på gården var hans gode venner og han verdsatte deres klokskap, kultur og sinnslikevekt . Sportsfiskeren Kielland var litt av en figur. Han var også en av de fremste fluefiskere i sin tid.Selvfølgelig kunne han fått fisk på en enklere måte, men Kielland mente at det nettopp var fluefiske som ga ham den rette rekreasjon og den rette utfoldelse. Kiellands svigersønn, forfatteren Vilhelm Krag ,har i Stavanger Turistforenings årbok skrevet om "Alexander L. Kielland paa Aarre". Det var ingen som før Krag hadde tatt opp denne siden ved Kielland. Artikkelen hadde hentet sitt materiale fra Kiellands egne opptegnelser, og forteller om og om igjen at Kielland har vært på fisketur sammen med venner, sønnene og alene. Det fortelles om fisketurer til alle elvene på Jæren, innsjøene og havet. Det fortelles om agn og fluer, og om vær og vind.

Alexander L. Kielland ble betraktet som "Jærens oppdager", noe han ikke ville høre i det hele tatt. Det hadde hans forfedre gjort lenge før hans tid, men det var nok gjennom ham at slektens kjærlighet til Jæren skulle slå ut i uforgjengelig blomstring og foredles til skjønne lovsanger, som vel betegner høydepunktet i hans diktning». Dette ifølge Krag.

Krag forteller også om Kiellands tradisjonelle ankomst til Orre. "Aldrig var denne galante verdendmand artigere end naar han gik paa visit til sine to kjære gamle venner på Aarre. Naar han hadde installert sig og overladt husets folk sine kasser med mad og andre gode sager til videre forføining, rigget han sig til fisketur. Og paa disse ture vilde han altid være alene. Han holdt nøiaktig dagbok over hver tur - noterte hvor meget blev fisket og med hvilke fluer". Vilhelm Krag var helt betatt av hvordan Kielland nøt opplevelsene - og maten etterpå. Aldrig kunde man treffe ham mer guttekaad, fortryllende kaad og flimrende av vid og historier som ved disse middager i den lille hyggelige Stuen paa Aarre hos Tore Øvre Aarre". Alexander L. Kielland satt ofte og lenge hos sine venner for å snakke, "deres lag forekom ham saa forstandigt, de havde lært saa meget af naturen selv, den store udødelige læremester".

Alexander L. Kielland var klar over hva Jærens gamle jord inneholdt og ble etterhvert en storsamler av pilespisser og andre flintredskaper. Han tilegnet seg også evnen til å "se" hvor disse redskapene kunne finnes. Han ganske enkelt sparket bort i en tue, og så var pilespissen eller noe annet interessant framme i dagen. Han fikk etterhvert en betydelig samling pilespisser og andre flintredskaper i sin private samling. Han følte seg etterhvert mer belærd enn en amatørarkeolog og skammet seg ikke for å gi fagfolkene et godt råd når han mente det var nødvendig.

Men, det var ikke bare flintredskaper og "døde" ting han interesserte seg for, det var noe som betydde mer for ham, - selve livet -, og på Orre var det fuglene som representerte den delen. Han kunne sitte lenge å se på de vakre grasiøse skapningene og lytte til deres kvitter.

Han hadde i sin tid søkt embede som fugleinspektør på Jæren. Han visste ikke riktig hva denne stillingen skulle innebære, men den hadde i allefall kontakt med Jærens rike fugleliv., og det var nok for Kielland. Han hadde nok en spesiell forståelse for denne stillingen, og mente at han skulle trekke seg tilbake som "fugleinspektør" i Tananger, "pille lidt ved de unge piger", og ellers unne seg "en Draabe gammel Jamaica".

Jo, Kielland var så absolutt en levemann i sin tid, og for en fugleinspektør han ville blitt!