Robin

(Etter innføringen av eneveldet i Norge 1660 - 61 ble borgermester og rådmann i byene kongelige embedsmenn, under betegnelsen magistrat. Borgermesteren ble opprinnelig valgt av borgerne, men ble senere en kongelig ansatt embedsmann (magistrat). Magistratforretningen ble som regel utøvd av borgermesteren. Ved lov av 15. april 1893 ble det bestemt at en borgermester som ikke var tillagt en dømmende myndighet, kan utnevnes av en med juridisk embedseksamen. Betegnelsen borgermester er i dag det samme som rådmann).

Mange i Stavanger hånlo av Kiellands søknad, ikke bare hans uvenner, men også innen hans egen slekt. Ti år før sin søknad hadde den samme Kielland sett mange emigranter på vei mot U. S.A., og med bitterhet uttalt at det i Norge snart ikke ble plass for annet enn de "fillete og de uniformerede". Nå ville han selv bære uniform. Imidlertid sto hans søsken fram og støttet kandidaturet, mens andre mer distanserte slektninger gikk imot. Blant de som arbeidet mest for å få ham valgt, var vennen, Bjørnstjerne Bjørnson.

Av motstanderne var Henrik Finne, gift med Alexanders kusine, Axeliane (Assa) Finne, født Kielland, som sa at det ville være opprørende om han fikk stillingen. De verste motstanderene var hans fettre Jonas og Erling Sømme, men han uttaler i den anledning at "Erlings ( Sømme ) Troløshet rørte mig aldrig".

Broren, Tycho Kielland, støttet imidlertid sin bror på beste måte og kunne den 1. desember telegrafere at valget var enstemmig. Alexander L. Kielland mente selv at det var onkelen, statsråd Jacob Otto Lange, som hadde forsvart søknaden på det mest overbevisende. Det var også onkel Jacob O. Lange som hadde vært Alexanders største og beste kritiker i forfatterårene og som hadde støttet Alexander på alle måter, ikke så merkelig når man ser på onkel Jacobs personlighet. Han og Alexander var så like som to to dråper vann. Ærlige og frittalende.

Årsaken til at man arbeidet så hardt bak kulissene vedr. utnevnelsen av Alexander L. Kielland, var at det skulle være en revansj for diktergasjen han ikke fikk. Dette skulle være en oppreisning. Alexander L. Kielland skriver selv om de første dagene som borgermester. Han hadde innredet sitt kontor i storstuen og hadde ansatt Hansen - som var den gamle byfogd Christensens kontorist, Hansen var med fra første dag og de skiltes som gode venner.

Borgermestertiden startet dårlig og Kielland følte kulden, forakten og hovmodet blandt Stavangers politikere og de som tidligere hadde vært hans venner. Man må her huske på Kiellands forfattertid med stadige og inngående angrep mot alle samfunnsstøtter. Han angrep alle akademikere, forretningsfolk og andre autoriteter og brukte både slekt og venner som "modeller" i forfatterskapet. Dette var den enkelte fullstendig klar over og motstanden kom fra de samme som før hadde følt seg uthengt, eller deres sympatisører. Tiltross for motstanden ønsket Kielland å starte sitt embed med blanke ark. Han hadde fra første dag almanakken full av kommunale møter og gikk til sin gjerning med åpent sinn.

Alexander L. Kielland utførte sitt borgermesterembede med troskap og samvittighet og så på sitt borgersmesterembede som en fortsettelse av sitt forfatterskap. Han ville som han sier i et brev "vise i gjerningen hvad en folkelig embedsmand er".